Sårbarhet – den skjulte styrken
Mange tror sårbarhet er svakhet. I virkeligheten er den en skjult styrke – nøkkelen til tillit, mot og ekte relasjoner.
Mange tror sårbarhet er svakhet. I virkeligheten er den en skjult styrke – nøkkelen til tillit, mot og ekte relasjoner.
Bernt André Torgussen er forfatter, foredragsholder og leder for Liv og Ledelse. Gjennom bøker, artikler og undervisning ønsker han å utruste mennesker til å leve helhjertede liv – også når livet viser seg fra sin mest sårbare side. 👉 Les mer
Sårbarhet forbindes ofte med svakhet. Noe vi skjuler, glatter over eller helst ikke snakker om. Frykten er at andre skal se oss som mindre sterke, mindre kompetente – ja, rett og slett mindre verdt.
Men sannheten er at sårbarhet er alt annet enn svakhet. Den er inngangen til vekst, endring og ekte relasjoner. Ingen kan lære uten å risikere å feile. Ingen kan elske uten å våge å bli såret. Og ingen kan utvikle seg uten å gi slipp på kontrollen.
Sårbarhet er ikke å miste styrke – det er å finne den.
Når vi skjuler sårbarhet
Når vi ikke våger å være sårbare, tyr vi ofte til det motsatte: stolthet, forsvar eller til og med angrep. Vi gjemmer oss bak en fasade, spiller roller og skyver unna alt som truer bildet vi ønsker å vise.
Det paradoksale er at denne sårbarheten ofte viser seg forkledd – som et hardt forsvar eller et angrep. Den blir gjenkjennelig når vi legger skylden på andre, nedvurderer menneskene rundt oss eller reduserer dem for selv å føle oss større.
Vi snakker ikke her om alvorlige krenkelser eller overgrep – de er aldri den utsattes ansvar, og krever en dypere samtale enn denne artikkelen rommer. Men når vi velger å skjule vår egen sårbarhet, mister vi en mulighet til vekst. Vi kan ende opp i et mønster der vi forsvarer oss i stedet for å møte oss selv ansikt til ansikt. Dermed stenger vi døren for endring.
Frykten for avvisning
Å bli sett, verdsatt og tatt på alvor er en av de sterkeste positive drivkreftene i oss mennesker. Men når vi blir avvist, oversett eller ikke tatt på alvor, skjer det motsatte – det bryter oss ned, ikke bygger oss opp. Det kan lamme oss og holde oss tilbake fra å si og gjøre det vi vet er rett. Likevel er det nettopp her sårbarheten kan bli en skjult styrke. For når vi våger å erkjenne smerten, i stedet for å slå tilbake eller skjule den, åpner vi en vei til indre frihet og styrke. Slik kan vi bryte mønsteret som mange av oss har erfart: at mennesker som selv er såret, ofte ender med å såre andre.
Som samtalepartner og leder har jeg ofte stått i dilemmaet: Skal jeg våge å si sannheten? Det kan være risikabelt for relasjonen, for alle har vi et bilde av oss selv og situasjonen vi er i. De færreste liker at dette bildet utfordres. Jeg er ikke av natur en konfronterende type, men har måttet øve meg på å våge mer.
Et spørsmål som har hjulpet meg på reisen, både som leder, venn og pappa, er dette: «Elsker jeg nok til å fortelle sannheten?» Når det handler om barna mine, spør jeg meg selv: «Elsker jeg dem nok til å være ærlig?» Når det handler om kolleger eller venner, blir spørsmålet: «Elsker jeg ham eller henne nok til å si det som er sant?» Når jeg har gått en runde med meg selv og kjenner meg trygg på at motivet mitt er godt, finner jeg lettere motet jeg trenger. Da får jeg tak i den indre visdommen som bærer meg når jeg møter motstand. Samtidig kobles jeg til en indre trygghet som øker sjansen for å si sannheten på en klok og respektfull måte.
Det går ikke alltid som planlagt. Men hvis noe virkelig er viktig, må vi ta sjansen. Som Ralph Waldo Emerson uttrykte det: «Når du gjør det du frykter, dør frykten.»
Frykten for å bli stemplet som usikker og svak
Å være ærlig og sann er kvaliteter de fleste sier de verdsetter – helt til ærligheten blir oppfattet som et tegn på svakhet. Mange frykter å bli stemplet som «veik», ikke god nok eller ute av stand til å møte livets krav. Derfor holder vi ofte tilbake, selv når vi har noe viktig å bidra med.
Det betyr ikke at vi skal blottlegge alt vi føler til alle og enhver. Det er både unødvendig og risikabelt. Ikke alle er verken motivert eller i stand til å møte vår sårbarhet med respekt. Men når frykten for å bli karakterisert som usikker gjør at vi unngår å ta modige valg eller gi ærlige tilbakemeldinger, mister vi noe vesentlig. Vi mister muligheten til å tilføre teamet og fellesskapet perspektiver som kan skape vekst.
Sann styrke handler derfor ikke om å skjule alt som er sårbart. Det handler om å vite når – og med hvem – vi deler det som virkelig betyr noe.
Frykten for å bli forlegen
Frykten for å dumme seg ut gjør at mange holder igjen. Vi unngår å stille spørsmål som kan virke «enkle», eller vi lar være å dele ideer i frykt for at de blir vraket. I jobbsammenheng ser vi det tydelig: mange tier om forhold de egentlig mener bør tas opp, av frykt for å dumme seg ut eller havne i dårlig lys hos sjefen – og slik blir både misnøyen og problemet værende uløst. Problemet er at når vi blir for opptatt av å bevare vårt eget image, skaper vi utrygghet rundt oss. Folk merker det. De lurer på hva vi egentlig skjuler. De kan begynne å spørre seg: «Hva sier han eller hun om meg når jeg ikke er til stede?»
Det motsatte skjer når vi våger å by på oss selv. Vi deler ideer, stiller spørsmål og viser at vi først og fremst er opptatt av at andre skal lykkes. Da bygges det tillit. Vi blir oppfattet som åpne, modige og samarbeidsorienterte. Og selv om et forslag blir avvist, eller vi blir konfrontert med en feil vi har gjort, behøver det ikke å knekke oss. Når vi ser kraften i sårbarheten, tar vi oss ikke lenger så høytidelig. Vi blir ikke så lett såret eller fornærmet. I stedet blir vi faktisk mer robuste. Vi blir bedre i stand til å ta imot tilbakemeldinger som en mulighet til å lære og vokse.
Sannheten er at alle gjør feil og alle blir forlegne innimellom. Når vi tør å innrømme det, fremstår vi mer ekte og menneskelige. Nettopp da blir vi lettere å like, lettere å stole på og lettere å følge. Feil kan faktisk bli en livskraft, fordi de minner oss om at vi aldri slutter å lære.
Frykten for å føle seg underlegen
Hovmod er roten til mye vondt, og vi kjenner det alle igjen: Vi liker ikke å bli sett ned på. Vi vil helst unngå situasjoner som setter oss i en lavere posisjon enn andre. Frykten for å føle seg underlegen er ikke alltid rasjonell. Jeg har sett hvordan ressurssterke mennesker – med både kompetanse, erfaring og trygghet – likevel kan føle seg små i møte med kolleger eller ledere som har andre kvaliteter enn dem selv.
På arbeidsplasser og i organisasjoner kan denne frykten lamme. Voksne, ressurssterke mennesker kan plutselig miste både styrke og stemme. Dette skjer fordi de føler at de ikke «når opp». Resultatet blir ofte taushet der viktige perspektiver burde vært delt. Eller noen trekker seg unna oppgaver de egentlig kunne ha bidratt sterkt i.
Et annet problem er at frykten for å være underlegen kan slå ut motsatt vei – i behovet for å hevde seg. Noen reagerer med å dominere, avbryte eller nedvurdere andre. Dette skjer for å unngå følelsen av å være små selv. Dermed skaper frykten en usunn dynamikk, der konkurranse og prestisje tar plassen til samarbeid og fellesskap.
Å møte denne frykten krever mot til å stå støtt i egen verdi. Dette er krevende også når andre har styrker vi selv mangler. Men i et sunt fellesskap er ikke poenget å vinne over hverandre, men å utfylle hverandre. Når vi våger å legge bort frykten for å være underlegne, frigjør vi energi til å bidra med det vi faktisk har. Da vokser både vi selv og de rundt oss.
Den virkelige styrken
Sårbarhet er ikke et tegn på svakhet, men på styrke. Det er å våge å være menneske, fullt og helt. Når vi tar sjansen på å vise hvem vi er – med feil og usikkerhet – åpner vi opp for læring, tillit og vekst.
Vi blir modigere, mer ekte og mer til stede. Og da kan vi bidra, ikke med en fasade, men med det som faktisk har verdi.
💬 Har du tanker eller spørsmål?
Du er velkommen til å dele refleksjoner eller erfaringer i kommentarfeltet under. Jeg leser og svarer så langt jeg rekker.